Lørdagen var det Ganton som sto på planen. Den er ranket rundt 40 i verden litt avhenging av hvilke ranking man ser på. Banen ligger midt ute i intet, bare masse gårder og noen klumper av hus midt mellom York og Scarborough. Ganton er en fantastisk bane med nydelige greener og greenområder. Mange hull hvor man helst skal spille en bump and run for å holde ballen på greenen. Ellers er Ganton kanskje mest kjent for alt strulet som kan være i spill, enten som følge av ett dårlig slag, men minst like ofte som følge av en dårlig spilleplan. Når det blåser (og det gjør det neste alltid) så må man justere for forskjellige retninger gjennom runden, tror ikke det er ett hull som ligge helt i samme retning. Og, så er det bunkerne da, det er mange av de, svært godt plassert, gjerne midt i fairway, og enkelte er ordentlig dype. Gorse (Gulltorn) gjør at Ganton også er svært vakker, og skiller ofte hullene godt, men på teknisk golfspråk på De Britiske øyer blir gjerne Gorse uttalt sammen med ett ekspletiv, eg. fucking gorse!, eller ”in the fucking Gorse again, bloody hell! Gorse er ett kratthelvete som spiser baller, er man så heldig at man finner ballen er det helt umulig å spille den ut, og prøver man å nå ballen har man torner langt inn i øyeeplet.
Green på hull 1
Green på hull 3
Hull 5. Nydelig lite par 3 på 130 meter. Godt trekk i mot, slo ett 7 jern som treffer green, spretter to ganger og ruller så av green i retning vannhinderet til venstre. Neste gang slår jeg en bump and run mot center green
Utslaget på hull 6. Legg merke til crossbunkeren. Lang og smal og ligger skrått i forhold til spillelinjen, typisk for Ganton
Stilstudie av ett Gorse kratthelvete
Hull 8, utslag, greit par 4 selv om greenen kan være litt lei
Hull 14, nydelig lite par 4 på 260 meter og ett monster av en fairwaybunker.
Hull 15, igjen en crossbunker, finner du den er det bare såvidt du ser over kanten
Carry over er ikke mer enn ca 160 meter, heldigvis så slår jeg akkurat 161 meter med en god drive i 10m/s motvind Åskammen bak er Staxton hill, RAF har en radar/kommunikasjon stasjon på toppen. Skulle dere være i nærheten, kjør opp og ned igjen, og legg merke til "panikk" filen på venstre side. Er ikke ofte det snør, men forestill dere en bil med sommerdekk og en panisk engelskmann ned den bratte bakken, da er det greit å kunne styre ut på grus som går over i jorde 
Green på hull 15. Veldig typisk for både Ganton, Alwoodley og en rekke andre baner fra den tidsperioden. Ikke store onduleringer, som man kan se, noen er relativt greie å få med seg, men, det er sjelden att flatt er flatt, er gjerne enn bitte liten svak helling. Spilte sammen med ett medlem og husker at han kommenterte mange ganger, "should break left now" og det gjorde den, gjerne akkurat nok til at den sneik seg forbi hullet og jeg sto og klødde meg i hue, for det hadde ikke jeg sett.
Hull 16
Hull 17. Morsomt par 3 på 220 meter fra club tee (gul) med typisk Engelsk golf-logikk er hullet ett par 4 fra medal tee (hvit) på hele 230 meter
Etter runden ble det en pint og en bacon sandwich, naturlig nok bare i spike bar, hadde av en eller annen grunn glemt å ta med pensko, jakke og slips
Alwoodley
Søndag dro jeg til Leeds og spilte Alwoodley. Alwoodley er regna som svennestykket til Dr. Alistair MacKenzie (altså han som designet Augusta National sammen med Bobby Jones, Cypress Point, Royal Melbourne m.mange fl.) MacKenzie var en av grunnleggerne av Alwoodley, og designet og endret mange baner mens han bodde i Yorkshire. Fantastisk hedebane som ser uskyldig ut, men som kan være fryktelig tøff. Innkjøringa til klubben er nesten ett kapittel for seg. Du kjører på en mindre vei langs en høy hekk, plutselig er det en liten åpning i hekken og der skal du inn, blunker du er du forbi
Hull 1, utslag
Hull 2 green, legg merke til hvor naturlig kurvene ser ut. MacKenzie var en mester i å forme greenområder slik at de ser ut som de alltid har vært der.
Approach, hull 4. Legg merke til bulkene i fairway. Ser flatt og fint ut på avstand, men, man må nesten alltid justere litt for en liten helling en eller annen vei.
Hull 5, utslag, ett av mine favoritthull
Mot greenområdet på hull 6, synes bare det var så fint bilde
Hull 11. Nydelig medium par 3. Utslag er svakt oppover, og greenbunkeren foran er veldig godt plassert, hele greenen heller mot og venstre, lett å stå igjen her med en veldig tricky putt.
Burde vel egentlig også nevne hull 10. Lang jævel av ett par 4. 400 meter fra club tee (gul) dogleg med utslag oppover, man må ligge på 260 for å se green. Og så, med Engelsk golf logikk er altså hullet 430 meter fra Medal og Championship tee, men da er det ett par 5
Hull 12. 180 yards med gorse som må carres, greit å ligge høyre på fairway for å få vinkelt til green, men ikke slice, greenen på 8 ligger akkurat innen normalslice avstand.
Hull 14, medium par 3 med en diger green. Fikk av en eller annen grunn en slice med 5-jernet her, siden ballen da forsvant inn i skauen, slo jeg en prov, igjen med slice og inn i skauen. Tusler bort, og pin high ligger det to baller 20 cm fra hverandre. Jeg er svært konsistent
Hull 16. 370 meter par 4. Veldig godt plass for en drive, men hold høyre for god vinkel.
Hull 17. Langt par 4. veien er OB, venstre er OB, og det er en diger bunker høyre. Selv med en laaang drive er innspillet blindt. Godt råd, gå frem slik at du faktisk ser green, mye gorsehelvete foran og høyre for green, og det er kanskje like greit med en bump and run mot venstre greenkant.
Så avslutninga da, par 4 på 400 meter
Fulford
Mandag holdt jeg meg i York og spilte Fulford. Fulford er da designet av Major Charles MacKenzie, som altså er broren til doktoren, han derimot holdt seg i Yorkshire og emigrerte ikke til USA. Den gode major var innvolvert i mange re-designs i England og har faktisk også designet Rungsted i Danmark.
Fulford er en klassisk parkbane, ikke fryktelig lang, greenene blir ofte regnet som de beste i England
Hull 1. Greit med plass og ikke altfor langt par 4, grei start på runden
Greenområdet på hull 2
Hull 5, medium par 3. Typisk litt elevert og med godt plasserte steep face bunkere.
Hull 7. Medium par 4, lei green
Hull 9. Kort par 5 med ett veldig morsomt design. Svak dogleg venstre, fairwaybunker både høyre og venstre, slår man jævlig langt kan man gå over venstre bunker, men da ligger det en dump med semirough og to bunkere rett bak som må carres, klarer man den har man ett medium jern for to. Slår man 200 mot høyre fairwaybunker, ligger man greit til for ett medium andreslag og så en wedge inn, men i landingsområdet da er det to sultne bunkere både høyre og venstre.
Pust i bakken, hull 12 er ett kort greit par 4. La 3w'en midt i gata, gapwedge som jeg klarer å dra 5 meter venstre for green, flagget står 2 meter fra kant og green heller fra, slår en perfekt halvflopp akkurat til kanten som så ruller tvers over green, og så har jeg en fin tre-putt
Hull 13. Jada, det er faktisk ett hull bak gorsehelvete. Kanskje det seigeste par 4 hullet på banen, og akkurat i landingsområdet er det to store bunkere på hver side.
Hull 17. Det digre treet i bakgrunnen litt høyre er altså "Langer's Tree". Her er linjen mot bjørka til venstre med ett langt jern og da har man en grei vinkel inn. Jeg sikta på Langer men fikk en liten fade, og måtte derfor slå over det digre treet til høyre, kun ett 8 jern, men klarte å dra det venstre OB (kremt), neste landa greit på green.
Stilstudie av Langer's Tree og green
Hull 18 greenområdet. About bloody time, need a pint
