Øker avstanden til våre naboland?

[Freud]

Kan du fortelle oss/meg hva du tror på og håper på, realistisk sett, altså ikke drømmer - i norsk internasjonal herregolf? Hvor og hos hvem ser du lys i mørket?

Personlig tror jeg ikke på noe; det er helsvart. Neste år har vi to istedenfor èn på CT, og fortsatt èn på ET. Det blir litegrann bedre dersom ETJ og/eller KKJ klarer å få ET-kortet.
Uansett er det nada sammenlignet med våre naboland.

PS: jeg er pessimistisk m.h.t. Kofstad og ET neste år. Tror at ryggskaden er såpass alvorlig at den vil hemme ham også neste år. Sånt noe blir man ikke kvitt så lett. Kanskje operasjon må til?

[Gundersen]

Kan du fortelle oss/meg hva du tror på og håper på, realistisk sett, altså ikke drømmer - i norsk internasjonal herregolf? Hvor og hos hvem ser du lys i mørket?

Personlig tror jeg ikke på noe; det er helsvart. Neste år har vi to istedenfor èn på CT, og fortsatt èn på ET. Det blir litegrann bedre dersom ETJ og/eller KKJ klarer å få ET-kortet.
Uansett er det nada sammenlignet med våre naboland.

PS: jeg er pessimistisk m.h.t. Kofstad og ET neste år. Tror at ryggskaden er såpass alvorlig at den vil hemme ham også neste år. Sånt noe blir man ikke kvitt så lett. Kanskje operasjon må til?

Helt enig med Freud

[Snowman]

Kan du fortelle oss/meg hva du tror på og håper på, realistisk sett, altså ikke drømmer - i norsk internasjonal herregolf? Hvor og hos hvem ser du lys i mørket?

Personlig tror jeg ikke på noe; det er helsvart. Neste år har vi to istedenfor èn på CT, og fortsatt èn på ET. Det blir litegrann bedre dersom ETJ og/eller KKJ klarer å få ET-kortet.
Uansett er det nada sammenlignet med våre naboland.

PS: jeg er pessimistisk m.h.t. Kofstad og ET neste år. Tror at ryggskaden er såpass alvorlig at den vil hemme ham også neste år. Sånt noe blir man ikke kvitt så lett. Kanskje operasjon må til?

Jeg formulerte meg slik: "De fleste av oss ser også ting vi kan tro på, i hvert fall håpe på." Det betyr, i hvert fall for min del, at jeg noen ganger håper at best case skal slå til, noe som lett kan avfeies som å ha vært urealistisk når så ikke skjer. Likevel, håp har mer realisme i seg enn drømmer, for håpet bygger gjerne på noe.

Noen eksempler: Da Kofstad hadde vunnet CT og CT-finalen, tillot jeg meg å håpe på at han skulle kunne levere gode resultater på ET etterpå. Det var altså et håp om at fremgangen kunne fortsette og at han kunne bli en av de ganske få som kommer ut av CT og deretter virkelig tar for seg på ET. Men det skjedde ikke, og det handlet om mer enn skader. Bl.a. hadde han mange turneringer hvor han sviktet i pressede situasjoner, som å spille dårlig på fredagsrunder opp mot cut-grensen. Fordi jeg hadde tillatt meg å håpe på noe mye bedre, ble jeg da skuffet, noe som jeg ble hardt kritisert for her inne, men det er en annen historie. Uansett, jeg tillater meg altså å håpe, så kan det vise seg at det ikke var realistisk, så da får jeg heller bli skuffet.

Litt av det samme med Elias B på CT i år. Jeg syntes sesongen hans på NL i fjor var veldig overbevisende, der han kom topp-5 selv med veldig få spilte turneringer. Jeg hadde derfor håpet, selv om ikke mange klarer det, at han skulle kunne ta steget og levere gode resultater på CT, hvor han både skulle kunne være i tet-kampen i enkeltturneringer, beholde kortet greit med god margin, og også blande seg inn i kampen om videre opprykk til ET. Så gikk det ikke sånn, men jeg håpet altså på det, og ble derfor skuffet.

Totalt sett handler det om å håpe på at noen som er i fremgang, kan klare å fortsette fremgangen. Det handler også om at noen som har vist vinnerskalle og gode konkurranseegenskaper på et lavere nivå, skal klare å ta med seg disse egenskapene opp til neste og høyere nivå. Det er ikke så mange som klarer det, så det vil alltid være mer håp enn tro. Men fordi noen klarer det, foreløpig ikke noen norske, så kan man tillate seg å håpe. Kanskje det kommer en nordmann også etter hvert, kanskje en av våre nåværende beste juniorer, som klarer å ta spillet sitt til nye høyder år for år?

Men det er absolutt ting, i bøtter og spann, å være kritisk til i norsk golf. Her er noe:

- Det elendige rekrutteringsutvalget, med veldig få juniorer.
- Forbundets manglende evne til å prioritere barn, ungdom, elite.
- At man ikke en gang klarer å arrangere et skikkelig høyprofilert NM.
- At man ikke klarer å bygge identitet fra breddegolf opp mot toppene.
- Det navlebeskuende, hvor man samarbeider for lite med andre idretter.
- Konfliktlinjen, hvor man ofte gjør det motsatte av å bygge samarbeid.
- Selvgodheten, hvor man snakker som om man er bedre enn man er.
- Hårsårheten, som ikke henger sammen med det å ville være profilerte.
- Offerrollen, hvor man alltid sutrer over at alt mulig er så urettferdig.
- Den lave takhøyden, hvor helst ingen må tillate seg å være uenig.

På elitenivå er det også verd å merke seg den manglende vinnerkulturen, hvor det viktigste tydeligvis ikke er å vinne, men å delta. Sjekk Henrik Bjørnstad, han vant aldri en eneste proffturnering utenfor Norges grenser, så selv om han er den nordmannen som har deltatt på høyest nivå, var han ingen vinnertype. Det at Kofstad vant CT-finalen, det er inntil en eller annen vinner på ET, den sterkeste seieren i norsk herregolfs historie.

Så jada, det står dårlig til, og det har det alltid gjort. Men hver gang noen viser fremgang, vil jeg tillate meg å håpe på at barrierer kan brytes. Så får jeg heller bli skuffet når det ikke skjer.

[Freud]

Tilteredes! Veldig bra skrevet, Snowman.
Det er vesensforskjell på tro og håp. Tro baserer seg på odds. Håp er drømmer.

Alltid når kjente personer blir spurt: "Hva tror du?", så svarer de: "Jeg håper....". Da er vi like langt.

[Snowman]

Ja, det er en vesensforskjell på tro og håp. Men håp er IKKE det samme som drømmer. Det er nemlig en vesensforskjell også på håp og drømmer. Håp er innenfor det realistiske, selv om det er best case-tenkning. Drømmer, da kan man være mye lenger unna, så langt unna at det statistisk sett er utopi.

Håp om å lykkes, det er noe mindre enn tro på å lykkes, men det er noe mer enn drøm om å lykkes.

[Virgil]

Forstår ikke hva dere vil frem til? Avstanden til våre naboland kommer til å forholde seg helt stabil, med ørsmå variasjoner fra år til år. Vi er 5 millioner mennesker her i landet, Sverige har dobbelt, Finland har midt i mellom, og Danmark har, jeg gidder ikke google det nå, men som Sverige?
Forhold som sommer, vinter, snø, ikke snø og andre interesser spiller inn. I Norge er vi gode på skisport, uforholdsmessig gode faktisk, i forhold til folketall, og dette henger selvfølgelig sammen med interesser fra barndom, TV-prioriteringer, og foreldres påvirkningskraft.
Vi er akkurat så gode som vi er, vi tjener for bra, og har for mye sikkerhetsnett, hvis det skulle gå galt. Jeg sier ikke at det er galt, men hvis man virkelig VIL noe, så er det greit å ha insentiver, i form av at dette MÅ man klare. Ikke at man bare kan falle tilbake på noe, hvis det går feil.
At man tror om fremtid er ok for meg.

[Freud]

Jeg tror ikke dette har så mye med folketall å gjøre. Men når du bruker det som argument, så bør tallene være riktige:
Sverige 9,6 mill.
Danmark 5,6
Finland 5, 4
Norge 5,1

Jeg tror mentaliteten er forskjellig i disse landene, og interessen for andre idretter. Som du riktig skriver.

[Snowman]

Det er hundre måter å regne på. Her er en som gjør det verre og verre, dvs en slem regnemåte.

Sverige har 99 ET-seire, Danmark har 31, Finland har 6, og Norge har null.

Så lenge de andre tar nye seire og Norge aldri vinner, så "øker avstanden til våre naboland".

Nå økte avstanden til Danmark, som gikk opp i 32 ET-seire.

[kevin]

Selv om det er litt på siden av temaet Snowman, så er jeg litt nysjerrig på denne lista di:

- Det elendige rekrutteringsutvalget, med veldig få juniorer.
- Forbundets manglende evne til å prioritere barn, ungdom, elite.
- At man ikke en gang klarer å arrangere et skikkelig høyprofilert NM.
- At man ikke klarer å bygge identitet fra breddegolf opp mot toppene.
- Det navlebeskuende, hvor man samarbeider for lite med andre idretter.
- Konfliktlinjen, hvor man ofte gjør det motsatte av å bygge samarbeid.
- Selvgodheten, hvor man snakker som om man er bedre enn man er.
- Hårsårheten, som ikke henger sammen med det å ville være profilerte.
- Offerrollen, hvor man alltid sutrer over at alt mulig er så urettferdig.
- Den lave takhøyden, hvor helst ingen må tillate seg å være uenig.

At det er få juniorer er det liten tvil om. Alt det andre får du gjerne utdype.

[Snowman]

Selv om det er litt på siden av temaet Snowman, så er jeg litt nysjerrig på denne lista di:

- Det elendige rekrutteringsutvalget, med veldig få juniorer.
- Forbundets manglende evne til å prioritere barn, ungdom, elite.
- At man ikke en gang klarer å arrangere et skikkelig høyprofilert NM.
- At man ikke klarer å bygge identitet fra breddegolf opp mot toppene.
- Det navlebeskuende, hvor man samarbeider for lite med andre idretter.
- Konfliktlinjen, hvor man ofte gjør det motsatte av å bygge samarbeid.
- Selvgodheten, hvor man snakker som om man er bedre enn man er.
- Hårsårheten, som ikke henger sammen med det å ville være profilerte.
- Offerrollen, hvor man alltid sutrer over at alt mulig er så urettferdig.
- Den lave takhøyden, hvor helst ingen må tillate seg å være uenig.

At det er få juniorer er det liten tvil om. Alt det andre får du gjerne utdype.

Det kunne jo vært skrevet en kronikk om hvert punkt, og de fleste tingene er det skrevet om i diverse tråder gjennom årene. Derfor bare noen stikkord her.

Manglende prioritering: Forbundet har en utmerket sportslig plan, hvor det er lett å være enig i at stort sett alt er bra. Men det er for mange formål, dvs for liten grad av prioritering eller konsentrasjon, hvor man - etter min mening - burde definere at det som handler om barn, ungdom og elite må være det viktigste for forbundet.

Ikke noe skikkelig høyprofilert NM: Man får ikke til å lage et NM, med kongepokalkonkurranser, hvor de aller fleste av de beste er med, med mediedekning og stor oppmerksomhet fra hele golf-Norge. Andre idretter er flinkere til å gjøre NM til en stor høyprofilert happening.

Manglende identifikasjon, det går på at breddegolfere stort sett bryr seg lite om hvordan våre beste golfere gjør det. De fleste andre idretter får til en bedre identifikasjon mellom sine breddeutøvere og toppene, dermed også et større engasjement rundt de beste.

Det navlebeskuende, hvor særlig presidenten har snakket ned betydningen av felles kompetansemiljøer på tvers av idretter, inklusive sjelden snakket om hva golf kan lære av andre.

Konfliktlinjen, hvor man snakker ned idrettslig suksess, særlig i vinteridretter, som høyprofilerte forbund og idretter med rette er stolte av. Ved diverse anledninger har man snakket andre ned for å snakke golf opp.

Selvgodheten, vel, la meg bare si at jeg har blitt lurt mange ganger av ting jeg har lest, til å tro at ting er mer lovende og på gang enn det etterpå har vist seg grunnlag for. Og nå da Tutta fikk negativ pes fra golfverden på temaet golf-kultur, var det selvsagt mange i Norge som visste mye mer om golfkultur enn både briter og amerikanere.

Hårsårheten, hvor man ikke er villige til å ta det med å være topputøver på godt og vondt, men hvor enkelte har klaget på negativ oppmerksomhet, f.eks. i et avskjedsbrev, en negativ oppmerksomhet som hadde vært peanuts sammenlignet med hva en middels norsk fotballspiller i eliteserien opplever av kommentarer og terningkast.

Offerrollen, f.eks. hvor man klager over det urettferdige i at golf ikke får offentlige midler ut fra medlemstallet, selv om grunnen er at så stor andel av medlemmene er voksne.

Den lave takhøyden for uenighet, der f.eks. ingen motforestillinger ble referert fra golftinget sa man gikk for Solheim Cup, som om hele tinget bare nikket til presidentens baby. Og dette at ingen stemmer høres offentlig når det går dårlig. I andre idretter er det mye vanligere med refsere som reiser offentlig debatt når resultatene uteblir.

Vi er sikkert uenige om mye, Kevin, men jeg kan ikke av den grunn gå i detalj på alt mulig fra en sånn liste. Men det er min ærlige mening at mye av dette kunne vært bedre og annerledes, særlig fordi jeg syns golf på mange av disse punktene fungerer dårligere enn andre idretter som jeg kjenner godt fra før jeg begynte med golf.

[kevin]

Men på meg virker det som om dette er høyst personlige meninger, basert på det man leser i media. Sånn som de fleste av oss gjør, men er det ikke litt for lett å konkludere utifra det man leser og hører? Bør man ikke vite noe mer konkret om hva som skjer i Norsk golf for å ha sterke meninger om hva som er dårlig eller bra?

Hva Mikkelsen skriver i sitt avskjedsbrev, er vel lite representativt for NGF og norsk golf? Ikke spesielt relevant synes jeg, med mindre man tok seg nær av hva han skrev.

Men om man skal vri det mot det over til temaet "sammenligning" med våre naboer:
- er svensk eller dansk mesterskap i golf en stor begivenhet? Eller i andre land for den saks skyld?
- er junior-arbeidet mye bedre i Sverige eller Danmark?

[Snowman]

Jada, det er personlige meninger basert på ting jeg leser i media. Om det er det særlig to ting å si:

1) Jeg syns det er helt greit at hvermannsen mener ting, når man er engasjert og interessert i en idrett, selv om man ( i dette tilfellet jeg) ikke har inside kunnskap, og selv om man baserer seg på media og bare ser litt av totalbildet.

2) Jeg syns de som vet og kan mye mer enn meg, som kjenner miljøet og har inside kunnskap, byr for lite på seg selv gjennom å stikke hue fram i offentlig debatt. Norge lykkes dårlig i herregolf, men det er lite synlig offentlig debatt og meningsbrytning blant dem som har best forutsetninger til å debattere innsiktsfullt.

[Freud]

All honnør til Snowman som tar opp dette, og som skriver detaljert om det, bare fordi Kevin er "sur" og ikke forstår. Jeg er enig i alle punktene hans, og det er dessverre basert på hva jeg leser, ikke hva jeg vet. De som vet noe fra de innerste sirkler, vennligst stå frem!
- NM i våre naboland er sikkert en B-begivenhet, fordi alle de beste er opptatt med å tjene store penger på de store tourene. Men i Norge er ikke spillerne det, der ligger forskjellen. Et NM burde kunne bli en stor begivenhet , både for media og spillere og NGF. Men da må alle våre beste stille opp.
- Et annet fenomen med golf er at bare noen få av oss selskapsgolfere - som holder klubbene i gang - ikke er interessert i hvordan det går med våre på tourene. Mange kjenner ikke navnene på dem engang. Bare Tutta er noenlunde kjent. Da mangler identiteten til sporten.
- Uenighet og kritikk både innad og utad er en forutsetning for at ting skal bli bedre. Det er ganske utrolig å lese Norsk Golf, og registrere at det ikke finnes noen som helst selvransakelse, analyse og kritikk av hvor dårlig det står til med våre herregolfere. NGF tenker vel at dette er noe som alle vet, og da er det ikke nødvendig å skrive om det. Det er så galt og unnvikende som det kan bli.

[kevin]

Noen ganger skinner det litt for mye igjennom, "Freud"

[Freud]

Kan du vennligst forklare hva du mener med den setningen, Kevin?

[Snowman]

Det lurer faktisk jeg på også.

[Birdieplayer]

Enig i mye fra mange.
I dag er golf en sport for noen få i Norge, resten er hobbyspillere. Og de som bedriver hobbygolf kjenner knapt navnet på våre beste utøvere.

Noen nøkkelpunkt
-de beste må bli mer synlige i media og i klubbene
-bredden kommer fra rekruttering, her tror jeg de aller fleste klubbene gjør altfor lite. Ser at Haga og Bærum har flotte golflekeplasser for små barn, her har mange mye å lære. Plutselig kan familier dra en tur til banen, henge rundt og trene/leke og skape et levende miljø! Og ytterligere rekruttering! Hygge og kos gir mersmak for mange!

[Snowman]

Noen ganger skinner det litt for mye igjennom, "Freud"

Kevin, da du ba meg utdype en 10-punktliste, fikk du svar. Nå spør jeg deg, hva mente du med denne setningen, inklusive med å sette nicket hans i anførselstegn?

[Pepper]

NM går i beste turneringstid i sesongen og premiene i NM er medaljer og en kongepokal. I samme periode, mer eller mindre, går det turneringer hvor det er pengepremier og viktige OoM poeng å spille om. Det sier seg selv at det i en slik situasjon neppe er mulig å samle de beste norske proffene i et NM.

"Alle" er nok enige i at det må skapes et bredere og større juniormiljø. Det arbeidet må først og fremst gjøres i klubbene. Det største hinderet for at det skal skje er seniorspillere som ikke ønsker at deres egen klubb skal bruke penger på juniorsatsingen, dernest mangler det på kompetanse, evne og vilje hos klubbene med hensyn til faktisk å gjøre noe for juniorene og bygge et miljø og større bredde i egen nærhet. Jeg har selv vært juniorleder i egen klubb og kjenner noen av problemene.

Når det gjelder manglende takhøyde, offerrolle, navlebeskuelse og selvgodhet har jeg fint lite å bidra med.

[Franz]

Så lenge golf har såpass tydelig skille mellom amatør og profesjonell vil NM være et oppgjør mellom de beste amatørene. Det vil sikkert være noen proffer som blir med, men i all hovedsak må de prioritere å tjene penger.

Jeg mener dette rent prisipielt, selv om mange av proffene som ikke stiller i NM heller ikke tjener penger den helgen. Jeg tror personlig de hadde hatt godt av å spille NM - tror bare det er sunt å spille med den type press på seg...alle forventer at de skal hevde seg, og det med rette.